Stjele hjerter

Tenk at du sitter i fred på jobb eller hjemme, og plutselig blir du oppringt fra et sykehus, hvor de innkaller deg for en hurtig undersøkelse ang. ditt hjerte.

Du blir overrasket og nekter det og sier at du aldri har vært plaget med ditt hjerte, men du får en klar beskjed om at de har fått en bekymring om dette, og hvis du ikke møter opp for timen, skal de komme hjem til deg og gjøre operasjonen der hos deg.

Du går dit motvillig og treffer mange andre som har fått samme beskjed. Du blir møtt med vennlige mennesker som smiler til deg fra øre til øre.
Og du blir bedøvet og kjørt inn til operasjon uten å forstå noe om hva som skjer.

Etter operasjonen finner du deg selv sittende hjemme alene uten ditt hjerte, og kan ikke gjøre noe annet mer enn å  lete etter ditt savnede hjerte.
Du ringer og ringer, men du får ikke svar, og du blir syk etter at du har vært frisk.

Du snakker med de andre menneskene som var innkalt samtidig med deg, alle sier at de også har mistet sitt hjerte, akkurat som deg.

Spørsmålet nå er hvem som virkelig er syk?
Du?
Den som sendte bekymring?
Sykehuset?
Alle andre som du treffer?
Eller er det hele systemet i dette landet?

Sånn er BV. Dem stjeler hjerter i fra gode foreldre som kun vil gjøre det beste for sitt hjerte.
For barnets beste fjernes det og finner behandling til deres ansatte som her er fosterforeldre. Selvom hjertet har det godt hvor det hører til. 

Tusen tanker

Alene med tusen tanker

I etter tid er det så mye jeg kunne ha gjort annerledes den torsdags formiddagen..
Men hvem trudde da jeg sto opp at jeg skulle bli utsatt for et slikt bakholdsangrep som bv-tantene satte i gang den dagen..

Ikke jeg ei eller mine nærmeste.. Greit nok at jeg hadde vært i tiltak men jeg hadde ikke den fjerneste anelse om at dem skulle gå så drastisk til verk.. Men det er jo barnevernet vi har med å gjøre så fra dem kan en forvente det aller meste vet jeg i dag. 

Da jeg kom hjem så var alt så tomt, jeg følte jeg var inni en boble. Før jeg dro hjem så avtalte jeg med legevakten at jeg skulle legges inn slik at jeg fikk snakket med noen og få sovet ut. Søvn er viktig for å kunne fungere noenlunde bra.  Det er jeg glad for at jeg gjorde. Jeg var helt alene de første dagene.. Mine nærmeste var dratt på ferie.

Tross det jeg var igjennom så var jeg rolig men gråten var ikke langt unna. Jeg gråt over den minste ting. Det var som om hjertet mitt hadde blitt revet ut av kroppen min. Jeg var som en zombie. Jeg bare eksisterte..

Tenkte hele tiden på hvordan gutten min hadde det. Jeg viste ikke hvor han var i det hele tatt. Barnevernet hadde plassert han på hemmelig adresse. Å gå slik i uvisse var noe av det verste jeg har opplevd. Å ikke vite noe som helst var helt forferdelig.

En ting var jeg klar på og det var å prøve å finne meg en god advokat. Det var det eneste jeg tenkte på de første timene etter at jeg dro fra kontoret. Jeg skulle bevise at barnevernet tok feil i deres sine antakelser og synsinger om at jeg ikke kunne ta vare på et barn selvom jeg sliter med min helse og hadde ytre påkjenninger.

Så var det den planlagte ferien vi skulle på. Jeg viste at jeg ikke fikk se min sønn på mange uker. Jeg var rådvill og redd for hva jeg skulle gjøre. Fordi alt som jeg kom til å gjøre fremover var jeg redd ville bli brukt i mot meg..
Jeg snakket med mange før jeg bestemte meg for hva jeg skulle gjøre.
Å dra på ferie alene uten gutten min var vanskelig men det var det beste valget jeg tok for min egen del der og da.

Jeg kunne ikke gjøre noe fra eller til. Det var barnevernet som satt med makten og uansett hvor mye jeg ba og ringte så ville jeg ikke få tilbake gutten min så lett.

Jeg måtte kjempe og jeg har aldri vært så klar for å kjempe for at rettferdigheten skulle seire for meg, min sønn, mine 3 eldste barn og vår nærmeste familie. Dette var ikke noe som angikk oss men også våre aller nærmeste. 

 

Sjokkert

Da jeg fikk nyheten om at barnevernet ville ta ifra meg omsorgen for barnet mitt raknet tilværelsen for meg og det føltes som at hjertet mitt revnet.

Det gikk tusen tanker gjennom hodet mitt. Jeg satt alene foran min saksbehandler og rådgiveren som jeg hadde kjent i litt over 6 mnd.

Hvordan kunne dem virkelig gjøre dette mot meg, min sønn, hans søsken, familie og venner. Jeg trudde ikke med mine egne ører om hva som ble sagt og hva som skjedde.

Jeg viste rett og slett ikke hva som skulle skje nå og jeg var rådvill og redd for at jeg aldri mer skulle få være sammen med gutten min slik jeg pleide.

Jeg som hadde vært der for sønnen min siden han ble født. Det er ikke en ting jeg ikke har gått glipp av foruten den tiden han var borte.

Jeg var maktesløs og følte meg langt under grunnmuren. Men i mitt sinn begynte sinne mitt å vokse inni meg for den urettferdige behandlingen vi nå ble utsatt for. Det sinnet gjorde at jeg klarte å holde meg oppe slik at jeg kunne kjempe for å få sønnen min hjem igjen.

Det første som ble sagt at dem ikke kunne la meg dra på ferie alene med gutten min siden jeg var mental ustabil.
Okei.. det var mer enn hva jeg viste.
Rådgiver som også var kursleder på kurset jeg gikk på noen dager før mente det var en riktig avgjørelse.

Hvordan kunne jeg feks passe på sønnen min siden jeg var så ustabil som jeg var når han skulle feks bade.. spurte rådgiver om..
Hun hadde jo kompetanse om å uttale seg om min psykiske helse trudde hun.

8 juli skulle vi dra på ferie, jeg og min sønn, til Spania og kose oss med sol, sjø og varme og bo hos hyggelige mennesker blant annet kjæresten min. Sønnen min gledet seg like mye som meg..

Også var det det at min datter som er rusavhengig bodde hos meg. Hun har aldri bodd hos meg etter at hun flyttet hjemmefra. Det var noe dem kunne spurt både naboer og familie om og samt sjekke folkeregisteret..

Dem hostet opp også ting som hendte meg selv for 30 år siden. Jeg har lært å leve i nuet, for morgen dagen og framtiden.

Jeg husker ikke alt som ble sagt men jeg husker smilet til den ene av bv-tantene.. det var det mest ondskapsfulle smilet jeg har sett. Akkurat som at hun ble tilfredsstilt fordi dem hadde påført meg en slik uholdbar smerte.

Å miste sitt barn til barnevernet er som å miste det i en ulykke. Sorgen er ubeskrivelig vond og har plassert et grep om hjertet som ei klo..

Å miste sine foreldre på samme måte for barn så vil også dem føle samme sorg om en mor eller far går bort..

Men faste frasen til barnevernet er som de fleste kjenner: 
Alt gjøres til det beste for barnet..

~ En akuttplassering skal skje når det er fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet.

Så vidt jeg viste var jeg hverken ruset, alkoholisert eller voldelig. Klær hadde han til enhver tid og gikk mett og la seg før 8 hver kveld.

Men ifølge barnevernet og dens medsammensvorne så var gutten min utsatt for emosjonell omsorgssvikt et nytt ord i dere vokabular..


 

Akuttplasseringen

Dagen 2 juli 2015 skulle jeg etter å ha vært på evalueringsmøtet treffe ei venninne på lunsj og ei Facebook venninne som var på ferie og på vei hjem.

Gledet meg veldig til begge deler

Men slik gikk det jo ikke..

Jeg møtte opp alene på kontoret og jeg var alene om å få beskjeden om at bv-tantene hadde i et møte med representanter i fra ei barnegruppe min sønn gikk i, hadde fattet et 4-12 vedtak den 24 juni. Men de skulle vente med å informere meg om det etter ferien fordi situasjonen ikke var akutt.

Så da må jeg begynne å lure på hvorfor situasjonen plutselig ble så akutt 2 juli at dem engang ikke hadde klart å fatte et vedtak om akuttplasseringen, det ordnet barnevernet med dagen etter plasseringen..

Grunnlaget for akuttvedtaket var som følger:

1. Fordi jeg hadde funnet meg en kjæreste som bor i Spania og er en engelsk.
- I akuttvedtaket så står det at dem var redd for at jeg skulle rømme til Spania pga vedtaket dem hadde gjort 24 juni som jeg skulle få vite om etter sommerferien. Jeg og min sønn skulle dra dit 8 juli.

2. Fordi dem mente jeg var mental ustabil
- Siste helgen i juni gikk jeg på et kurs so heter avbryte voldsarven. Noe som jeg har opplevd i barndommen og voksenlivet.
Det var vondt å rippe opp i og jeg gråt mine tårer. Kursleder oppfattet meg som mental ustabil etter endt kurs og rapporterte det til barnevernet.
Etter endt kurs la jeg det vonde bak meg og så fremover mot ei bedre framtid. Da jeg kom hjem pakket jeg piknik kurv og håndklær og dro på stranda med gutten min og hygget oss 2 dager på rad.
Noe en mental ustabil person ikke hadde klart å gjort!

3. Pga min datter som hadde sprukket 2 mnd før og som bor 4 timer unna med bil?
- Dem mente i akuttvedtaket at min datter bodde hjemme hos meg da. Hun var voldelig mot meg foran hennes bror og at hun i tillegg ruset seg.

4. Pga min fysiske helse
- Rådgiver RR som jeg hadde i tiltaket ifra januar til juni, mente jeg hadde for mye smerter i hverdagen til å makte å ha omsorgen for barnet mitt. Og at jeg hadde nok med meg selv. Til tross for at alt det praktiske arbeidet rundt et barn var mer enn nok tilfredsstillende. Alt som har med skolen å gjøre var upåklagelig og jeg stilte opp der det trengtes. Skolen har aldri bekymret seg over min sønns hjemmesituasjon.
Og som advokaten min sa, det er første gangen han har lest at det lukter godt av et barn i fra rapporter enten fra skolen eller barnehagen.

5. Fordi gutten min var trist og utilpass i barnegruppa han gikk i og at det var fare for skjevutvikling.
- Dem som jobbet der mente at gutten min var i fare for skjevutvikling hvis han fortsatte å være under min omsorg.
Jeg så ikke hans emosjonelle behov og så han ikke slik en forelder skal se sitt barn.
Dem mente også at gutten min ikke hadde venner og ikke sosial. Han som er midtpunktet i vennegjengen, har venner i fritiden å dra til og ellers er han en blid og høflig unge som foreldrene til hans klassekamerater liker.

Dem så ikke eller la ikke merke til at det var en annen gutt i gruppa som mobbet min sønn. Jeg tok det opp med dem men ble ikke hørt. I mine øyne var det grunnen til at sønnen min var trist og utilpass. I tillegg var de fleste barna 2 år eldre eller mer.

I grunn så var det et helt feil tiltak for gutten min å være i den gruppa siden den er tiltenkt barn av psykisk syke foreldre eller med rusproblemer. Han ble henvist dit pga mine fysiske begrensninger og belastninger jeg hadde utenfra ifra hans far som var voldelig mot meg og pga min datters rusproblemer.

Disse påstandene og synsingene hadde dem selvsagt ikke undersøkt på forhånd. Dem bare antok at slik var det fordi med alt jeg har hatt av belastninger i fra barndommen og opp til nå i voksen alder så kunne jeg umulig eie foreldre egenskaper og vise eller utøve god nok omsorg for min sønn.



 

 

Min kamp mot barnevernet

Det siste året så har jeg ikke fortalt eller lagt ut så mye om meg og min sønn slik som jeg pleide å gjøre på facebook eller instagram. Jeg har mange ganger hatt lyst til å fortelle hva som skjedde torsdag 2 juli 2015. Men det har vært vanskelig, men nå vil jeg fortelle.
Grunnen er fordi at jeg har vært redd for å bli dømt og å bli sett ned på.


Det som skjedde er de fleste foreldre sitt verste mareritt.

Barnevernet grep inn og akuttplasserte gutten min i beredskapshjem i Giske utenfor Ålesund.
De fleste vet at jeg har hatt mine utfordringer i mine forhold til mine barns fedre og min helse. Utfordringer i forhold til barndom og oppvekst. Jeg har vært igjennom mye som enkelte ikke hadde taklet en brøkdel av.


Men det har gjort meg til den personen jeg er i dag. Jeg er sterk og den styrken har hjulpet meg gjennom det siste året.

 

Jeg selv ser på meg som snill og en god omsorgsperson for mine barn. Utifra mine ressurser så har jeg gjort det beste for alle sammen. Jeg er ikke perfekt men barna mine kom ikke med instruksjoner da dem ble født. Så alt måtte læres på både godt og vondt.

 

Pga at far til gutten min ikke var den snilleste mot meg kom barnevernet inn i bildet før vi flyttet til Trondheim. Far sendte også 2 bekymringsmeldinger til barnevernet i den hensikt å gjøre det vanskelig for meg. Jeg hadde kontakt med BV etter at vi flyttet og som tiltak så dekte dem barnehage og SFO.


I 2014 fikk BV en bekymringsmelding i fra en hevnlysten nabo om hvordan jeg irettesatte gutten min på.


Hvem kan ikke bli sint eller oppgitt når man for 5te gang har sagt nei for en og samme ting, ikke hører etter og drøyer ut tiden når det er leggetid? Ikke rydder opp etter seg? Det er utfordrende å ha barn og ingen dager er lik.
 


Men så lenge en tar godt vare på barnet sitt,lærer det hva som er rett og galt, forklarer hvorfor man blir sint og frustrert, følger det opp på skolen, at lekser er gjort, gjør seg kjent med hvem som er foreldrene til barnets venner og hvor dem bor, viser at man er glad i ungen sin, ser dets behov og sørger for at barnet har det godt og at det trives så føler jeg at man har gjort en god jobb.


Pga meldingen så ble jeg pålagt et tiltak hvor jeg trudde at en person skulle komme hjem til oss slik som en nanny. Men det ble at jeg var i samtaler med ei dame på et kontor istedenfor. Og det meste dreide seg om meg som person, min helse og fortid.
 


Juni 2015 skulle det være evaluering men ble utsatt og jeg fikk beskjed noen dager før 2 juli at jeg skulle komme den dagen kl 1000.


Da hadde dem allerede planlagt akuttplassering av gutten min. Uten at jeg visste det. Da jeg kom på barnevern kontoret trudde jeg at det var et evalueringsmøte.
Snakk om å bli tatt på senga. Mens jeg var der henta dem ungen min på SFO og kidnappet han og reiste til Ålesund med han.


Da jeg gikk ut av kontoret den dagen begynte min livs kamp og jeg har vært utenfor en vinternatt før så styrken som bodde i meg kom godt med i de påfølgende mnd.

 

Fortsettelse følger

 



 

Løvetannbarn

Løvetannbarn


Jeg vet hva jeg er og jeg vet hva jeg kan
Blomsten som beskriver meg, det er en løvetann.

Jeg har en trang til å forme livets vei og etterlate mine spor.
Det har vært mange avstikkere på min vei men det har aldri stoppet meg.
Uansett hvor vanskelig det har vært så har jeg klart å komme meg opp.
Slik en løvetann vokser opp i veikanten eller gjennom betong.

Jeg kan være plagsom til tider, kanskje til bry for noen og sta
Allikevel så vokser jeg opp og står oppreist,
Slik en løvetann vokser opp i veikanten eller gjennom betong.

Jeg er sterk, omsorgsfull og vakker.
Jeg kjemper for det som er meg kjært,
et Løvetannbarn er jeg, som har trosset livets bakker.
Slik en løvetann vokser opp i veikanten eller gjennom betong.



 




 

 

Les mer i arkivet » Juli 2016
passion4life

passion4life

46, Kristiansund

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits